Norsk litteraturhistorie

Under unionstiden kom det dessverre ut få bøker fra norske forfattere, men med en gang unionsoppløsningen var et faktum blomstret norske forfattere og de satte raskt dype spor også internasjonalt.

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson i spissen

Før 1850-tallet er det overraskende lite produksjon i norsk forfatterskap. Man skulle tro at etter 1814 skulle det komme et lite gjennombrudd, men fakta er at det i perioden mellom 1814 og 1819 kun blir utgitt fire verk i året her hjemme. Det nasjonale gjennombruddet kommer på 1830-tallet, anført av Henrik Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Det er allikevel ikke før 1850 det skal komme en fremadstormende forfattergenerasjon, med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson i spissen, som begge tar et oppgjør med nasjonalromantikken og setter fokus på realismen i stedet.

Unionsoppløsning og nyromantikk

I de første 10-15 årene inn i 1900-tallet skjer det et generasjonsskifte i norsk litteratur. De fire store slutter å skrive skjønnlitteratur, men frem til 1928 er det hele tre norske forfattere som får Nobels litteraturpris. Bjørnson i 1903, Hamsun i 1920 og Undseth i 1928. Mens Olav Duun (1876-1939) skildrer psykososiale historier, beskriver Sigrid Undset kvinnenes harde hverdag.

Etterkrigslitteratur og modernisme

Etter andre verdenskrig blomstrer norske forfattere nok en gang og det er novelle-sjangeren som får en opptur. Spesielt Sigurd Hoel og Aksel Sandemose selger flest novellesamlinger. Det tar allikevel tid å bygge opp landet igjen og salgstallene faller nok en gang inn på 60-tallet. På 1970-tallet er det modernismen som står i fokus og på 1980- og 1990-tallet møter vi på kjente forfattere som fortsatt er aktive. Dette er blant annet Ingvar Ambjørnsen, Karsten Alnæs og Lars Saabye Christensen.